mandag 30. mai 2011

Sånn, da var vi tilbake! :D

Nå er jeg endelig ferdig med eksamen for i år, 14 stk på mindre enn tre uker…… Jeg ble egentlig ferdig med dem for litt over en uke siden, men etterpå har jeg vært en tur i London, så nå er jeg endelig klar til å begynne å blogge igjen! :)

Jeg har tenkt å endre litt på bloggen hvis jeg får det til, i hvert fall med en ny header, ettersom den vi har nå har julekuler og snøkrystaller, og derfor kanskje ikke passer så godt nå når det faktisk nærmer seg juni! ;) Masse bilder håper jeg også jeg kan få lagt ut etter hvert, men i det siste har det blitt tatt ganske lite bilder, i tillegg til at det har vært så mye stygt vær og Dixie omtrent ikke har noe pels igjen, så de få bildene vi har er ikke særlig fine… ;)

Ellers kan jeg jo begynne med å fortelle om noe virkelig, virkelig skummelt som skjedde med Dixie i går – hun ble nemlig påkjørt! Heldigvis gikk det helt fint, til tross for at hun sprang rett ut i veien, og alt far hørte var et pang når bilen traff henne! Det skjedde da far og Dixie var ute på tur, og Dixie nettopp hadde lekt med en annen hund på et lite gress ganske nær der vi bor. Plutselig måtte Dixie på do, og da gikk de andre videre. Far hadde tenkt å ta på henne båndet når hun var ferdig, men da sprang hun avgårde, og inn i en hage. Heldigvis var dette en hage med gjerde rundt, så far trodde ikke hun kom lenger, men så oppdaget han at alle portene var åpne, og at han ikke kunne se Dixie noen steder i hagen! Han sprang rundt hagen for å se om han kunne finne henne, og det var da han hørte smellet! Han trodde egentlig ikke at det hadde gått så bra som det faktisk gjorde, for rett etterpå så han Dixie som sprang videre og foran ham helt hjem!

Mor og jeg kom hjem fra trening en stund senere og ante ingenting, så vi ble veldig overrasket da far fortalte hva som hadde skjedd! Den eneste skaden hun fikk var faktisk et bittelite sår på den ene foten! Mor ringte til Siri (hundetreneren vi fremdeles trener med på hundetreningene hver mandag), for å spørre om vi burde gå til dyrlegen for å sjekke eller om det var noe annet vi burde gjøre, og det eneste hun syntes var nødvendig var å kjenne og klemme på henne, og følge med på henne framover. Hvis hun ikke skrek eller pep hadde hun nok ikke vondt noe sted, og da hadde sannsynligvis alt gått bra, heldigvis… :)

Så forhåpentligvis slipper jeg å fortelle om flere slike skumle hendelser framover, men heldigvis gikk det utrolig bra denne gangen! :)